Hjem » Barneomsorg » Krigens generasjon

Krigens generasjon


Hva betyr det for et barn å vokse opp i krig? Hva gjør krigen med den oppvoksende generasjonen?

Kriger gjør barn svært utsatte for misbruk og mishandling, og barn blir tatt til fange for å bli soldater for opprørs-styrker. Kriger har en tendens til å få frem det mest grusomme i menneskets vesen, og menneskeverd er noe som ofte blir glemt. La oss forestille oss et barns konkrete opplevelse av en krig.

En beretning

Dette er en historie basert på beretninger fra reelle krigsofre. Dette og lignende opplevelser har vært virkeligheten for mange barn i krigsherjede land.

Barnet, la oss kalle ham John, har vokst opp i en fredelig landsby i Vest – Afrika. Hans mor og far er fattige men har akkurat nok til å gi ham mat. Fattigdommen er ikke noe som John tenker noe mye på, siden han aldri har opplevd noe annet. Moren og faren er veldig glad i John og de har lært ham om dyrking av forskjellige grønnsaker, ris og frukt, slik at han kan klare seg når han blir voksen. De hadde håpet at han skulle kunne ta utdanning og få en jobb som gir bedre betalt, men skolegang er for dyrt. De har tre andre barn som de skal gi mat til hver dag, og deres samlede inntekt er kun akkurat nok til det.

John hører om at noen har begynt å skyte og bombe i landet sitt, og han blir redd. Hva om de kommer til deres område? Han ber til Gud hver kveld om at ingenting skal skje dem. Han våkner rett som det er av mareritt om at noen kommer inn på tunet deres og truer med våpen. Moren kommer inn for å roe ham ned, trøster ham, og stryker ham over håret til han sovner igjen.

Krigen fortsetter inn i sitt andre år og den har kommet nærmere. John hører skudd fra maskingevær og nedslag av granater i det fjerne, og redselen gnager ham hardere nå. Han har ofte problemer med å sove og gråter stille for seg selv, i frykt for at noe skal skje med ham, moren og faren hans, eller hans mindre søsken. Så kommer dagen han har fryktet.

Inn på tunet kommer tre voksne menn og fire gutter omtrent på hans egen alder, alle med maskingevær. John og familien rakk ikke å gjemme seg, plutselig var de bare omringet. Alle har maskingeværene rettet mot dem og John vet at dette kan være hans siste minutter. Den ene av de voksne mennene slenger plutselig moren hans ned i bakken og begynner å rive av henne klærne. Han begynner å voldta henne rett foran øynene på John, faren og hans mindre søsken på 7, 5 og 4 år. Faren gråter men foretar seg ingenting, fordi han vet at om han gjør noe så blir han drept. Voldtekten fortsetter med mann nummer to, deretter med mann nummer tre, og til sist den eldste av ungdommene i gruppen, mens resten av opprørerne har maskingeværene sine rettet mot familien til John. Hvor lenge dette foregikk husker ikke John, men han husker godt farens gråtkvalte hvisking til Gud om at dette måtte stoppe.

Etter gruppevoldtekten river en av mennene med seg faren til John og skriker til ham at han skal gi dem alt av verdi de har. Faren blir dratt med inn i huset og finner fram det lille av sparepenger de har. Han blir slått og sparket ut av huset mens de skriker at han skal finne mer. John vet at de ikke har mer og trygler dem om å la faren være. Da griper de fatt i John. Den som har utpekt seg som lederen i gruppen henter maskingeværet til en av de andre guttene og dytter det i hendene på John. Han drar med seg John 2 – 3 meter unna resten av familien. John får beskjed om å drepe sin mor og sin far, hvis han ønsker at han selv og søsknene hans skal leve. John gråter høyt av skrekk og vantro. Han står paralysert med maskingeværet i hendene. Lederen skriker til ham flere ganger at han skal skyte, mens John gråter og står like stille. Lederen viser ham hvordan han skal bruke våpenet, og ber ham på nytt om å skyte. Han truer med å begynne å skyte søknene hvis ikke John lystrer. Faren til John gråter og ber dem å la gutten gå og heller ta ham. Opprørerne ignorerer faren og fortsetter å true John. Lederen setter seg på huk ved siden av John, legger høyrehånden sin over John sin høyrehånd, retter våpenet mot faren og sier «slik» samtidig som han presser pekefingeren til John på avtrekkeren. Det smeller høyt og faren ligger livløs på bakken.
Lederen peker deretter Johns våpen mot moren, som fortsatt ligger på bakken etter voldtekten. «Skyt, ellers skyter vi søsknene dine» roper lederen. Moren ber John svakt om å skyte henne for å spare søsknene. Samtidig står søsknene og gråter ved siden av faren som er død. John skriker i avmakt og fortvilelse samtidig som han trykker på avtrekkeren. Smellet kommer og treffer moren i brystet. Hun blir liggende livløst på bakken, men hun puster fortsatt.

John og søsknene blir tatt med videre og deres skjebne ligger nå i opprørernes hender.

John blir tvunget til å røyke tunge narkotiske stoffer før de skal ut for å overta flere områder. Narkotikaen gjør ham likegyldig og han dreper voksne og barn på kommando. Lederen dreper tilfeldige barn ved å kutte opp ryggen deres og rive ut hjertet mens de fortsatt lever. Deretter deler han det opp og gir det til sine barnesoldater for å gi dem styrke. Johns bror blir også brukt som barnesoldat, mens hans to søstre blir brukt som sexslaver. Han har ikke mulighet til å gjøre noe med situasjonen uten å risikere sitt eget eller søsknenes liv. Dette blir livet til John, ikke for en liten stund, men hele hans barndom fra han er 8 til han er 21 år.

Hva kan vi gjøre?

Hva skjer med et samfunn når brutaliteten er så grusom og så voldsom? Hva skjer med mennesker hvor hele barndommen i hovedsak har bestått av dreping, voldtekt og frykt? Hva skjer med mennesker hvor realiteten i deres oppvekst er at menneskeverd er ikke-eksisterende?

Disse spørsmålene er ikke lette å svare på. Det er likevel innlysende at dette må ha store konsekvenser for et samfunns utvikling. Det vokser opp en hel generasjon der dreping har vært en del av hverdagen. Å lete i hauger av lik etter slektninger og andre kjente har vært normalt. Hvis du ser for deg din egen barndom, som for de fleste i Norge består av skolegang, lek, rutinemessige oppgaver i hjemmet og fritidsaktiviteter. Bytt ut alt det med konstant angst, sporadisk skolegang, dreping på nært hold, skudd og bomber i det fjerne, flukt på sprang fra døden, mange slektninger og kanskje mor og far drept. Klarer du å forestille deg det? Ikke bare en dag, ikke bare ett år, men hele barndommen igjennom til ditt voksne liv.

Dette er hva verden lukker øynene for.

Og når en krig er over, da kan det ikke være lett for den oppvoksende generasjonen å gå fra at dreping er en del av hverdagen den ene dagen, til at dreping ikke er lov den neste dag. Spesielt for de som har blitt tvunget til å være barnesoldater. Deres oppfatning av menneskeverd er nok vanskelig å gjøre noe med.

Da er det enestående å se at slike samfunn klarer å fungere igjen, der naboen har drept kona di, og en annen litt lengre ned i gata har voldtatt dattra di mens du så på. Allikevel klarer disse menneskene å se at dette var handlinger gjort i krig, og lar freden begynne med blanke ark. Det er helt utrolig!

Og så spør vi oss… hva kan vi gjøre med det? I dag har vi internasjonale organ som kan påvirke kriger og drastisk redusere varigheten av en krig, som FN og NATO. Det eneste som kreves er en internasjonal interesse eller vilje til å gjøre noe. Da er det opp til oss å gjøre det til en internasjonal interesse å få stoppet en krig. Det du trenger å gjøre er å bry deg litt mer etter at dagsrevyen er over. Engasjer deg i det du mener er urett, delta i demonstrasjoner og spre ditt budskap i sosiale nettverk. Med et press fra det internasjonale samfunn vil de tidligere nevnte organene bli tvunget til å gjennomføre tiltak.

Ikke la apatien ta tak i deg og dysse deg inn i dens ro. Stå opp for barna uten stemmer. Tenk på barna i krigsherjede land som barna til din bror eller søster. De har ikke valgt sitt fødested. Deres gråt og skrik i frykt er rettet mot oss, vi som har muligheten til å gjøre en forskjell, kun ved å bry oss.

Kommentarer

kommentarer

Del med dine venner










Submit

Legg igjen en kommentar

Flere tusen mennesker har mistet livet som følge av ebola-viruset. Mange av de etterlatte barna har søkt hjelp hos oss. Vi ønsker å hjelpe barna men trenger din hjelp.